Nyansert om rundballeplast

Flaksimile Sande Avis 18. juni 2018.

Tilsvar fra Hans Kristian Teien, leder i Sande og Strømm Landbrukslag:

Gunilla, samfunnet trenger sånne som deg som bryr seg og er opptatt av miljøet!

Vi har tidligere hatt kontakt om dette emnet, og jeg kan forsikre om at det jobbes med saken! Det jobbes med holdninger, og det forskes på ulike alternativer. Det finnes allerede fossilfri plast i handelen, med den er dyr, og det forskes på nedbrytbar plast, men den kan ikke resirkuleres og regnes ikke som noe godt alternativ foreløpig.

Dessverre inneholder artikkelen noen feil som vi må ta tak i:  

At vanlige bønder presser 10000 baller, må i det minste være en kommafeil. Det ville vært nok fôr til 500 kuer en hel vinter, så store fjøs finner vi ikke i Norge. Et gjennomsnittlig melkebruk greier seg med 4-500 baller i året.

At noen kuer kan bli syke av å få i seg plast stemmer for så vidt, men det er ikke sånn at de spiser plasten på rundballene. Den tas av rundballen før den fores opp, men de kan få i seg deler av plastflasker, taustumper og annet som følger med fôr som er høstet langs veier der folk kaster søppel ut av bilvinduet, (ikke minst er ødelagte aluminiumsbokser blitt et stort problem, med stygge skader på innvollene)
 eller mengdevis av golfballer som havner både på beiter og i vassdrag.

Rundballepressene er kommet som en del av utviklingen i landbruket, og har gjort det enklere særlig for mindre bruk, å ta vare på fôret fra eng som ellers var vanskelig å høste, og den løser noen problemer med lange transportavstander i moderne gårdsdrift. Det er mye for i en hardpakket rundball.

Artikkelen blander sammen to utfordringer:  At det er stort forbruk av plast og at plasten kommer på avveie. Jeg vil prøve å skille disse to.

Vi i landbruket ønsker å begrense bruken av plast mest mulig. Derfor støtter vi forskning på alternativer. Mange bønder har bygd store plansiloer som erstatter rundballer helt, andre pakker grasballene i pølser som reduserer plastforbruket med 30 %. Plastfolien har også blitt enda tynnere de siste åra.

Det betales en avgift på plasten som skal dekke utgiftene til gjenvinning. Bøndene må dokumentere i sitt KSL- regnskap at de har et system for resirkulering av plasten, som regel ved at et selskap kommer og henter på gården, eller ved mindre bruk, at de leverer selv på godkjente mottak.  Jeg kjenner ikke lenger til profesjonelle bønder som brenner eller graver den ned.

Plasten kan gjenbrukes 7-8 ganger før den går til forbrenning i fjernvarmeanlegg, der den avgir like mye energi som oljen som ble brukt til å lage plasten.

Grønt Punkt Norge oppgir at 86 prosent av landbruksplasten gjenvinnes, så her er det altså et system som fungerer. Tilsvarende tall for husholdningsplast er bare 24 prosent. Når vi vet at hver av oss nordmenn kaster 30 kg plast i året, skjønner vi det er nok å ta tak i. Den største kilden til mikroplast er bildekk. Landbruksplasten utgjør veldig lite av det det totale, men den er så synlig.

At rundballeplast kommer på avveie har en del praktiske forklaringer, men har også mye med holdninger å gjøre.

Været herjer med rundballene, slik at noe plast henger og flagrer i vinden. Hvis vi ikke passer på, kan dette hekte seg fast i busker og trær ved transport. Rundballer hentes ofte vinterstid og noe plast fryser fast i bakken. Da må det ryddes når våren kommer. Noen baller blir ødelagt, da må plasten fjernes og ballene komposteres.

Her kan vi alle bli bedre, og jeg ser en god utvikling på dette takket være mye fokus på forurensning og mikroplast, og nettopp på grunn av engasjerte mennesker som Gunilla Platou.

Vi skal alle leve av denne matjorda framover, så vi må alle gjøre vårt for at den holder seg ren!