Landbruket trenger en ny kurs

Landbruket er i en kritisk fase skriver leder i Sande og Strømm Landbrukslag, Per Øivin Sola, i en kronikk i Sande avis. Sola skriver at den negative trenden har vart i mange år, nå må det stakes ut en ny kurs.

4. mai ventes Statens tilbud til bøndene i årets jordbruksforhandlinger.

Blant våre medlemmer er det både heltids- og deltidsbønder, og vi har et stort mangfold av produksjoner i bygda vår. Det som er spesielt nå er at alle produksjoner er rammet, da viktige innsatsfaktorer har både doblet og tredoblet seg i pris. Likevel tror jeg nok det er riktig å si at situasjonen for de som kun har inntekt fra landbruket er spesielt kritisk akkurat nå. Dette er ikke noe unikt for vårt område, bønder i hele landet har de samme utfordringene.

I landbruket er produktpris politisk bestemt, dette skjer gjennom de årlige jordbruksforhandlingene. Her blir man enige om hvilke priser som skal gjelde for kommende år, det vil si at resultatet fra forhandlingene i 2021 legger grunnlaget for hva bøndene får utbetalt for produktene sine i 2022. At produktpris er politisk bestemt, mens pris på innsatsfaktorer følger internasjonale markedspriser, gjør at bøndene nå har kommet i en skikkelig skvis, og det er store likviditetsproblemer på de fleste gårder. Vi kan ikke dekke inn de økte kostnadene ved å justere produktprisene.

Dette er årsaken til at Bondelaget nå ønsker å dele årets forhandlinger inn i to bolker, det ene blir å forsøke å finne en akutt løsning på likviditetskrisen grunnet kostnadsøkningen denne vinteren. Så må man gå i gang med ordinære forhandlinger som skal gjelde rammevilkårene for 2023. Dette blir heller ingen enkel øvelse for noen av partene slik situasjonen er nå. Konsekvensene om man ikke blir enige i år vil bli katastrofale for norsk landbruk. For mange heltidsbønder er det helt åpenbart kroken på døra, spesielt yngre bønder og de som har gjort større investeringer de siste årene er sårbare. For deltidsbønder er det også et spørsmål om hvor lenge de ønsker å bruke inntekter fra annet arbeid til å finansiere gårdsdriften sin.

På vår egen gård, tilsier ressursgrunnlaget at vi bør drive med beitedyr og kornproduksjon. Angående dyreholdet er det ikke så mye å få gjort på kort sikt, dyrene må ha mat uansett hva kostnadene blir. Innsatsfaktorer som strøm, diesel, kraftfôr og kunstgjødsel må kjøpes inn, da vinterfôr for kommende vinter må dyrkes denne sommeren og vekstsesongen allerede er i gang. Mange bønder har meldt inn dyrene sine til slakt, vi har ikke gjort det foreløpig. Vi vil prøve å utnytte den beitesesongen som står for døren, den er lite påvirket av det som skjer ute i verden heldigvis da beiting foregår på ugjødslet inn- og utmark.

Når det gjelder kornproduksjon kan man tenke mer på årsbasis. Normalt forsøker vi å dyrke 80 prosent mathvete på kornarealene vi disponerer, men på grunn av den ekstreme kostnadsøkningen er jeg er usikker på om vi har økonomi til å ta denne risikoen nå. Om ikke produktprisene på matkorn for 2022 blir justert, vil tapene bli for store for oss. For å illustrere min situasjon betalte vi 500.000 kroner for å dekke gjødselbehovet for sesongen 2021 her på gården, nå koster den samme gjødselen 1.700.000 kroner. Før våronna i 2018 fylte vi opp med 10.000 liter diesel og betalte 55.000 kroner, nå kostet det 145.000 kroner å fylle den samme tanken. I tillegg kommer økningen på andre materialkostnader, kraftfôr, maskiner, strøm osv. Med de produktprisene som er satt for 2022 kommer vi med andre ord til å gå med dundrende underskudd her på gården om vi ikke foretar oss noe. Produksjon av mathvete krever mye mineralgjødsel, så alternativet er å dyrke andre sorter i år, eller legge om hele driften til ting eventuelt roer seg. I likhet med andre bønder ønsker jeg selvsagt å produsere det markedet har behov for, men slik situasjonen er nå er risikoen for stor. Det er utrolig frustrerende at ikke regjeringen kan komme med noen lovnader før våronna. Som nasjon burde vi produsere mest mulig matkorn selv, da det helt åpenbart blir for lite mathvete på verdensmarkedet til høsten.

Jeg forventer nå en ny kurs i landbrukspolitikken. Den negative trenden startet lenge før korona og krig i Europa, og norske bønder har ropt varsku i mange år. For mange kan det sikkert virke som bøndene syter uansett, men det er jeg ikke enig i. Det er mange innovative og flinke bønder både her i bygda og andre steder i landet, men vi er avhengig av å bli forstått av politikerne våre. Senest i 2021 ble det brudd i jordbruksforhandlingene, fordi den daværende regjering mente at bøndene fortsatt ville være interessert i å produsere mat til den norske befolkning og sitte igjen med halvparten av det andre sammenlignbare yrker tjener. I gjennomsnitt har to gårdsbruk lagt ned hver dag de siste årene, dette tallet vil øke kraftig nå om vi ikke endrer kursen i landbrukspolitikken. Dette lar politikerne skje samtidig som de vet at Norge er blant de landene i verden med lavest selvbergingsgrad.

Andre land som vi har gjort oss avhengig av har posisjonert seg i flere år for å sikre matproduksjon til egen befolkning. Kina og Russland har lenge før Ukraina-krisen holdt igjen varer som er helt essensielle for å opprettholde matproduksjon i Vesten, blant annet med salgsstans på viktige innsatsfaktorer til produksjon av mineralgjødsel. Det er ikke bare landbruket, men også andre sektorer som vil merke konsekvensene av 30 år med globalisering og «outsourcing». Det vil ta tid å reversere dette, men jeg tror alle nå erkjenner at globaliseringen har gått alt for langt, også innen matvarehandel. Kapasiteten på vår nasjonale matproduksjon kan ikke skrus av og på som en bryter avhengig av situasjonen på verdensmarkedet, det handler om kontinuitet og forutsigbarhet.

Jeg håper politikerne tar innover seg alt dette, og sørger for at vi kan stake ut en ny kurs som gjør landbruket i stand til å håndtere en uforutsigbar fremtid. Det å produsere mat til egen befolkning vil være viktig fremover, da må vi sørge for at noen er interessert i å investere i det og ikke minst at unge folk har lyst til å gå inn i landbruket. Vi er ikke der nå.

Per Øivin Sola,
Leder av Sande og Strømm landbrukslag