Betrakninger fra den grønne øya I: «Where is my money?»

Vestfold Bondelag møter IFA (Irish Farmers Association)

Betraktninger fra “den grønne øya” I 

av Elin Røed, org sjef Vestfold Bondelag

«Where is my money?» 

Vestfold Bondelag kombinerte årets ledermøte med en fagtur til Irland. Denne øya er virkelig grønn. Det mest dominerende landskapet er velholdte enger med beitene dyr. Her produsere melk og kjøtt så billig som mulig. – Vårt største fortrinn er det milde klimaet og regnet, som gjør at vi kan la dyra beite nesten hele året, fortalte de irske bøndene. Irenes strategi i er å produsere den billigste melka og det billigste kjøttet
i Europa, og bli vinnere på eksportmarkedet. Bøndene her og det irske bondelaget, IFA (Irish Farmers Association), støttet derfor at melkekvotene i EU skulle oppheves.

«Where is my money?» Slik oppsummerte den regionale representanten fra IFA medlemmenes erfaringer etter bortfallet av melkekvotene. Bøndene har økt produksjonen, leid mer jord, driver med minimale kostnader, men uten å tjene mer penger. Frislipp av melkekvoter har gitt overproduksjon og prisene har rast. Irland økte sin melkeproduksjon med nesten 20 prosent første året uten melkekvoter. Håpet deres er at andre land i EU har større kostnader,
og dermed må redusere. Slike håper de irske bøndene at prisene vil stige igjen.

I møtet med oss fra Vestfold Bondelag kom det fram at situasjonen var enda tøffere for kjøttprodusentene. Bøndene har ikke eierskap i kjøttindustrien og er prisgitt betingelsene de får. «You can’t grow a pig forever», sa en bonde til oss og henviste til at han måtte levere uansett om prisen ble satt ned. Utrykket «beef-barons» blir brukt om eiere i slakteriindustrien som har personlige formuer i millliardklassen. Nytt for meg var
at totalt er EU tilnærmet i balanse på produksjon av storefekjøtt. EU har også toll som beskytter mot billig import fra blant annet Sør-Amerika. Likevel er det ikke bonden som klarer å tjene penger. Uten eierskap videre i verdikjeden, er bonden kun en råvareprodusent som skvises.

Kontrastene til norsk landbruk er store. Vi produserer til nasjonalt forbruk, og gjør en stor jobb med å prøve å få balanse mellom tilbud og etterspørsel. Irene eksporterer 80 prosent av produksjonen sin, og prøver å leve av prisen de får på det europeiske markedet. Vi forstår at overproduksjon i EU gir lave priser, men kan bonden vente å få høyere priser dersom det blir markedsbalanse? Situasjonen for storfeprodusenter
i Irland viser at det kanskje kan bli vanskelig. Jeg synes det ble svært tydelig at det er manglende organisering og ikke minst manglende eierskap videre i verdikjeden som er det store problemet.

Uten samhold, organisering og eierskap i industrien blir bonden redusert til en råvareprodusent som er prisgitt betingelsene andre setter. Jeg håper norske bønder er takknemlige for den norske landbruksmodellen. Markedsbalanse er avgjørende, men ikke nok i seg selv. Eierskap, samhold og åpenhet om betingelser er viktig for å oppnå den markedsmakta som trengs, uansett om man produserer for nasjonalt marked eller eksporterer.