Betraktninger fra den grønne øya II: Nyt Irland?

Betraktninger fra den grønne øya II 

av Elin Røed, org sjef Vestfold Bondelag 

Nyt Irland?  

Vestfold Bondelags ledermøte var i år kombinert med en fagtur til Irland. Møte med irske bønder ga mange inntrykk til ettertanke. Både på turen og nå i ettertid er det en ting flere deltagere har bemerket. -Det virker ikke som om de er særlig stolt av produktene sine, sa en deltager til meg. De var veldig stolt av været, fuktigheten, det milde klima og mengden de produserte. De var også stolt av tradisjoner, rare sportsgrener som hurling og gaelic
football og St Patrics Day. Men vi hørte ikke stolthet over kvaliteten på landbruksproduktene. For norske bønder har Nyt Norge-merket blitt en selvfølge, men et merke med Nyt Irland virket helt utenkelig.

Mitt inntrykk av de irske bøndenes forhold til egne produkter må selvfølgelig tas med forbehold. Det bygger på erfaringer fra tre gårdsbesøk, møte med det irske bondelaget, og en lengre samtale med en journalist i det irske bondebladet (Irish Farmers Journal). Ut fra dette har jeg gjort meg noen tanker om det å være en råvareprodusent uten mulighet til å følge varen videre i kjeden. Hva gjør dette med holdningene til egne produkter?

Det vi så av irsk landbruk var et lavkostlandbruk, og de eksporterer 80% av produktene sine. Noe melkeproduksjon gikk til nasjonale samvirker. En melkebonde leverte også melk til Baylis om vinteren. Da fikk han en liten merpris, og jeg forsto det som om han også hadde noen aksjer der som ga utbytte. Potetbonden vi møtte, leverte noe til lokal produksjon av fish and chips. Utenom dette, snakket bøndene svært lite om produktene sine ute i markedet. Melke- og kjøttprodusentene
var råvareleverandører til foredlingsindustrien, og de fulgte ikke varen videre.

Mye av storfekjøttproduksjonen ble eksportert som hele slakt, ja, mye også som levende dyr. Mitt inntrykk var at kjøttet ble foredlet i andre EU-land, og irsk befolkning kjøpte kjøtt i de tyske lavpriskjedene Lidl og Albi. Opprinnelsesmerkingen på mat var mangelfull, kunne det irske bondelaget fortelle. Det kunne stå «Produced in Ireland» med liten skrift, men det kunne likegodt stå «Produced for Ireland» uten at forbrukeren så
nevneverdig forskjell.

Norske bønder er også opptatt av merking av mat. Norsk bønder er stolte av produktene sine, og de fleste vet hvor varene havner og har et eierskap til varen helt fram til butikkhylla. Samvirke gir den norske bonden eierskap til merkevarer som står sterkt hos forbrukeren. Vi er en del av en helhetlig, sporbar og åpen verdikjede. Det var fremmed for oss at denne stoltheten var fraværende.

I samtale med Phelim O’Neill, fra Irish Farmers Journal, spurte vi om nettopp dette. Var det ikke mulig å oppnå merpris i eget marked ved å reklamere med irsk opprinnelse? Reaksjonen var kontant. Noe slik var helt utenkelig. -Vi lever jo av eksport, var svaret, -hva hvis Tyskland og Frankrike gjør det samme?

Norske bønder har grunn til å være stolt av egne produkter. Vi levere trygg mat av god kvalitet, og vi har dyre- og plantehelse i verdenstoppen. Med nasjonal landbrukspolitikk, tollvern og produksjon for eget marked er vi i en helt annen situasjon enn irske bønder. Jeg tror dette henger sammen. Uten at forbrukere og politikere opplever at de får trygg kvalitetsmat, blir nok viljen til å beholde importvernet liten. Norske bønder er noe mer enn råvareleverandører.
Vi er en del av en helhetlig verdikjede der vi med stolthet følger produktene våre helt ut til forbrukeren.

Brødrene Paul og David Hyland leverer melk til Baylis-produksjonen.