“Selvforsyning av mat og arealbruk – Tar vi vare på matjorda?” AgriAnalyse

Sammendrag

Eldby, H. og Smedshaug, C. A. (2015). Norsk selvforsyning av mat og norsk arealbruk – Tar
vi vare på matjorda? Rapport 5–2015. AgriAnalyse: Oslo.

Matvareproduksjonen i Norge er en del av landets strategiske beredskap.

Uten tilstrekkelig matproduksjon og sikkerhet for forsyning har ingen land reell handlefrihet i en krigs- eller konfliktsituasjon. Norge er i en særlig situasjon siden vi er lette å blokkere, samt har en jordressurs som er spredt over hele landet og derfor krever aktivitet i alle fylker for tilstrekkelig produksjon. Samtidig har ikke Norge tilstrekkelig jord for egenproduksjon under normale forhold til å sikre annet enn omlag femti prosent selvforsyning, regnet ut på kaloribasis. Selvforsyningen
under et krisekosthold vil kunne være langt større, gitt at Norge greier å ta vare på sin knappe jordressurs, og da særlig ressursen i sentrale strøk som har overlegent størst forsyningspotensial gjennom omlegging til mer korn, poteter og grønnsaker. I tillegg vil bruk av fisk kunne økes kraftig fra dagens 1–2 % av energibehovet til 10–12 % i en krisesituasjon. Likevel vil det være stort behov for import selv med et krisekosthold.

Matsikkerhet kan sikres gjennom nasjonal produksjon, import og beredskapslager.

På starten av 2000-tallet ble den nasjonale produksjonen vurdert som tilstrekkelig stor, og importen som så sikker at ordningen med nasjonal beredskapslagring ble vedtatt avskaffet. Denne rapporten finner at forutsetningene om stor produksjon og sikker import i beste fall kan
trekkes i tvil, og i verste fall ikke holder lenger. Fall i produksjonen nasjonalt og større usikkerhet internasjonalt gjør at denne rapporten anbefaler sterkere fokus på beskyttelse av nasjonalt produksjonsgrunnlag,
dvs. jordvern, kunnskap og bosetning og større fokus på norsk beredskap.

Det er grunn til å gjøre en nyvurdering av behovet for beredskapslager

Internasjonale kriser, sultkatastrofer i andre land og høye priser på det internasjonale markedet har historisk vært motivasjonen for å ha beredskapslager og for å satse på korndyrking i Norge, i stedet for utelukkende å være avhengig av importforsyning. I perioder
hvor importforsyningen har blitt ansett som sikker og den nasjonale produksjonen som tilstrekkelig, har beredskapslager blitt nedprioritert. Fra hovedsakelig nasjonal produksjon fra gammelt av,
til import fra Danmark i dansketida, ble det etter sulten under Napoleonskrigene
satset på produksjon og lagring. Fra midten av 1800-tallet ble handelen liberalisert, og billig korn flommet inn i landet. Sulten under første verdenskrig førte så til ny satsing på produksjon og lagring, og ledet fram til opprettelsen av Statens Kornforretning i 1928.
Erfaringene fra andre verdenskrig styrket denne modellen, og satsing ble videreført på 1970- tallet med henvisning
til global matmangel. På slutten av 1990-tallet ble så den nasjonale produksjonen vurdert som tilstrekkelig og verdensmarkedet som en sikker leverandør, med den konsekvens at ordningen med beredskapslager av matkorn, fôrkorn og såkorn ble faset ut.

Det er grunn til å gjøre en nyvurdering nå som den nasjonale produksjonen er fallende og de internasjonale rammene endrer seg. Kornarealet i Norge har falt siden 1991, og avkastningen per dekar har stagnert. Det foregår en ekstensivering av jordbruksdrifta i Norge. Der grovfôrarealer langs kysten og i Nord-Norge gror igjen, og kornarealer i sentrale strøk legges om fra kornproduksjon til grovfôr. Samtidig vokser befolkningen i Norge, og Stortingets målsetting
om å øke matproduksjonen i Norge minst i takt med befolkningsveksten viser seg å være vanskelig å oppfylle.

Godt jordvern er beredskap

Samtidig mister vi år for år jord fordi den omdisponeres til annet formål enn matproduksjon. Dette er svært ofte den mest produktive jorda vi har. I perioden mellom 1994 og 2003 ble det i gjennomsnitt rapportert om en årlig omdisponering av 11 400 dekar dyrka jord. I 2005 ble halveringsmålet innført, og i perioden 2005–2014 klarte man å redusere omdisponeringen. Like fullt har til sammen 70 995 dekar jordbruksareal og 56 532
dekar med dyrkbart areal
blitt omdisponert i disse årene. 70 000 dekar er størrelsen på arealet til 10 000 fotballbaner.

Verdsetting av matjord som en evig ressurs

De viktigste formålene som jordbruksareal må vike til fordel for er samferdselsformål, bolig- og næringsbygg. Det har derfor i de senere år blitt diskutert hvorvidt dagens verdsettingen av jordbruksareal ikke får fram den reelle verdien for landet. I konsekvensutredninger for samferdselsutbygginger inngår erstatningsbeløpet gårdbrukeren mottar ved ekspropriasjon inn som prissatt konsekvens. Men dette beløpet er ene og alene ment å dekke gårdbrukerens
tap. Når matjord går tapt, har også samfunnet et tap av de kollektive godene som leveres fra jordbruket. Disse godene er matsikkerhet, kulturlandskap, biologisk mangfold med mer. Dette er goder som vi i generasjoner har nytt godt av, og som kunne vært tatt vare på for generasjonene som kommer etter oss. Jorda representerer et næringsgrunnlag som går over generasjoner, men verdsettes ikke deretter.

Jordflytting og kompensasjonsarealer

Det diskuteres derfor hvorvidt det er en bedre løsning å innføre kompensasjonsarealer, eller et prinsipp for at når matjord omdisponeres, så skal denne erstattes av jord med tilsvarende kvalitet enten ved nydyrking eller ved å flytte matjord. Som vi skal se i kapittel 5, er dette ikke lett å få til på en god måte. Det er svært lite arealer tilgjengelig til nydyrking. Av de 12,5 millioner dekar som er tilgjengelig rent teoretisk, er bare to
prosent egnet til korndyrking. Flytting av jord er uhyre komplisert, og resultatene har så langt vært kostbare men ikke gode.

Den beste matjorda produserer veldig mye energi

Vestfold er et godt eksempel. Matjorda i Vestfold er av den beste matjorda vi har. Den har vært dyrket i tusenvis av år, og spesielt jorda på utsiden av raet utgjør indrefileten av matjord i Norge. Vi har i kapittel 5 vist hvordan man ved å miste ett dekar jord som det kan dyrkes industrigulrøtter på, må ha hele 34 dekar med grovfôrareal, dersom vi skal kunne produsere det sammen antallet kalorier. I et perspektiv der vi tenker matsikkerhet er det dermed
et svært stort tap, dersom vi omdisponerer jord i kystbeltet i Vestfold.

Ny togtrasé og nytt knutepunkt i Horten

I forbindelse med utbyggingen av jernbanelinje i Horten kommune står man nå eksempelvis overfor et valg mellom tre ulike stasjonsalternativer, som har ulike løp og lengder på traséene. Det ene alternativet er kortest og går gjennom fjell, og berører omtrent ikke matjord i det hele tatt. De to andre alternativene er lengre og går over bro, og disse vil medføre tap av både matjord og naturverdier. Av hensyn til framtidige generasjoner er det derfor
et svært viktig valg som skal foretas i Vestfold i løpet av året som kommer.

Befolkningen øker, behovet for mat øker – usikker importsituasjon og klimaendringer

Fordi produksjonen faller og matjord trues samtidig som folketallet i Norge øker gjør dette at vårt importbehov, om man ikke tar grep for å styrke norsk kornproduksjon, vil vokse framover. Norge går mot et årlig importbehov på mellom 0,9 og 1,3 millioner tonn korn og fôrressurser, det vil si at omtrent halvparten importeres.

Det er kun en mindre andel av verdens kornproduksjon som omsettes internasjonalt, og en liten gruppe av eksportører står for store andeler av dette kornet. Vi har de siste årene hatt flere tilfeller av økende priser og forsyningssvikt til tross for stigende produksjon. Ved knapphet har flere storeksportører tatt i bruk eksportrestriksjoner for å sikre mat til egen befolkning. For tiden faller matprisene tilbake internasjonalt, men utviklingen på lang sikt er uviss.

Hvis klimaendringene fører med seg mer ekstremvær, større variasjon og mer tørke og flom, noe klimaforskerne i dag tror, er det mulig at restriksjoner på handel blir vanligere. I en slik situasjon vil Norge kunne rammes, til tross for høy kjøpekraft, enten gjennom høyere
innkjøpspriser eller problemer med å få tak i nok korn til å dekke et voksende importbehov. Koblet opp mot økende geopolitisk usikkerhet er det risiko
for at også forsyningssikkerheten til Norge kan bli rammet. Uten tilstrekkelig matproduksjon og sikkerhet for forsyning har ingen land reell handlefrihet i en krigs- eller konfliktsituasjon.

Rapporten ble lagt fram på Vestfold Bondelags ledermøte i november

Hele rapporten Selvforsyning av mat og arealbruk – Tar vi var på matjorda? kan lastes ned her