Seterliv

Fra Rjukan snor det seg en grusvei flere kilometer oppover, i enden ligger Selstali seter i vakre omgivelser omkranset av Gaustatoppen. Selstali er en av få setre i Telemark som er i drift, og du kan kan komme på besøk!

Fra Sankthans i juni til starten av september er det stølsdrift her. Kuene melkes og seterjentene kinner smør, yster ost, koker prim og lager rømme. Ekte seterrømme. Av den lages rømmegrøt og av saupen (restprodukt etter kjerning av smør) lages sveler, som ikke kan sammenlignes med noe andre sveler du har smakt. Du kommer til å drømme om de svelene!

Ja, for setra er åpen for besøkende. Og mange finner veien til Selstali. På tunet tripper hønene, tre kopplam døser i skyggen og i et lite hus bor kaninene. Kuene da? Jo de er velkomstkomite langs med veien FØR setra. Alle biler må tålmodig snirkle seg forbi den rolige kuflokken som har all verdens tid.

Er du tidlig ute, eller venter til kvelds, kan du være med når kuene melkes. Seterjentene Mari Røysland Skårberg og Synne Hove Eintveit tar blidt imot alle som kommer til seters. De fleste vil oppleve setra, hilse på dyrene og smake på maten. Noen vil vandre videre og drømmer om sprellende fisk i fjellvannene lengre inn, mens andre er skikkelige friskuser og langer av gårde på stien som går opp til Gaustatoppen.

Seterjentene Mari og Synne

Når det ikke er sommer holder dyra på setra til hos Marit Røysland og Håvard Vågen. De driver gården Røysland i Tinn. Det er Marit som er sjefsbudeia på Selstali. Hun tok over oppgaven etter mor si, Nanfrid i 2020, som da hadde vært budeie på Selstali i tretti år.

Og det er det det handler om, å føre arven videre. Å bevare seterkulturen er så viktig. Setring er en lang norsk tradisjon der bøndene flytter dyrene sine til fjellbeite om sommeren. Praksisen bidrar til å utnytte beiteområdene bedre, mens man i lavlandet kan høste inn vinterfôret. Setrene har spilt en viktig rolle i norsk kultur og økonomi, ikke bare for matproduksjon, men også for å bevare tradisjonelle byggeskikker, matlaging og håndverk.

Tusen takk til Marit og den lange rekka med budeier som har bidratt og bidrar til å holde tradisjonen med setring i live, samt den viktige jobben dere gjør som formidlere av kunnskap om kultur, tradisjoner og landbruk.